Da han fikk se Guds nåde, gledet han seg - Apostlenes gjerninger 11:23

Dette er står skrevet om Barnabas. Han ble sendt av menigheten i Jerusalem til Antiokia. Da han kom dit, så han «Guds nådes» verk. Det kan ved første øyekast se ut som ingen overraskelse. Man kan jo tenke at det var en selvfølge at han så det.

I Antiokia var det store skarer av tidligere avgudsdyrkere som var kommet til tro og som
hadde vendt om til Herren. Barnabas så det som Guds nåde hadde virket. Men, han kunne lett ha sett så mye annet.

Han kunne ha vært trangsynt og bare sett etter feil. Det skulle nok ikke være vanskelig for ham å oppdage områder hvor de fortsatt hadde noe å vokse på.

Faktisk så går teksten videre å forteller at Barnabas, som en hyrde, begynte å formane dem i kjærlighet om «at de helhjertet skulle holde fast ved Herren». Hans fokus var ikke å se feil og mangler - i stedet gledet han seg når han så det nådens verk som allerede var begynt.

Det er lett å kreve for mye av hverandre, spesielt om man var lik Barnabas som kom fra en «velordnet» menighet i Jerusalem. Det å kunne se Guds nådes virkning i menneskene, var sikkert noe av det beste med Barnabas' karakter. Det var det som gjorde at han tok seg vennlig av Saulus fra Tarsus allerede i den første begynnelse, da disiplene i Jerusalem var fulle av vantro og frykt (Apg. 9:26). Saulus, er den som vi vet, han som senere ble kalt Paulus og mektig brukt av Gud.

Paulus sier om seg selv:
Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. (1 Kor 15:10)

Vi er alle underveis, men vi kan på en fantastisk måte formane, oppmuntre, løfte hverandre videre ved at vi ser etter Guds nådes gjerning i andre mennesker som utgangspunkt. Hva ser du?

Guds nåde og fred være med deg!