Pinsebevegelsen i Vefsn og omegn
Historien er et utdrag hentet fra artikkelen "Pinsebevegelsen" av Øyvind Bergh.
Pinsebevegelsen i Vefsn, Grane og Hattfjelldal fikk sin spede begynnelse i 1920, da en kvinnelig evangelist begynte å holde møter i Drevvatn. Dit kom da folk fra bygdene rundt og fra Mosjøen — flere ble frelst og førte den nye kristelige bevegelsen videre rundt i distriktet.
Men allerede 13 år tidligere var vekkelsen kommet til hovedstaden, og kanskje bør vi aller først se litt på hvorfor - og hvordan - det hele startet, sånn for sammenhengens skyld.
Pinsebevegelsen i Norge startet med en mann, metodist-pastoren Thomas Ball Barratt, og kan tidfestes til 23. desember 1906. Pastor Barratt var nettopp kommet hjem fra et opphold i USA, og der hadde han opplevd store ting — — T. B. Barratts foreldre var engelske, og Barratt ble født i England i 1862. Faren var gruveingeniør, og i 1867 flyttet familien til Norge, til Hardanger, for å bestyre ei gruve der. De var metodister, og dannet et aktivt kristenmiljø på stedet.
T. B . Barratt ble sjøl metodistpastor — han var en evnerik og myndig personlighet som, etter at han kom til Kristiania i 1889, med tida markerte seg sterkt i hovedstaden. Velskolert (skolegang i England), to-språklig, musikalsk og levende aktiv i kristelig og sosialt arbeid ble navnet hans kjent av de fleste i byen.
Det var særlig alkoholmisbruket som opptok ham. I 1902 startet han Kristiania Bymisjon — et sosialt og kristelig hjelpearbeid for de dårligere stilte i hovedstaden. I denne forbindelse var det at han reiste til USA i 1906 for å samle inn penger til et stort byggeprosjekt som skulle bli senter for bymisjonen. I Bibelen, i Apostelgjerningene kap. 2, kan man lese om den store åndsopplevelsen på pinsedagen: «Kirkens fødselsdag». Tungetale og helbredelse av syke var blant de synlige resultatene av denne opplevelsen og de første kristnes virke. Gjennom århundrene «forsvant» disse tingene mer eller mindre ut av kirkens forkynnelse og praksis og ble nærmest ukjent for de fleste. Men små randgrupper av kristne har til enhver tid gjort bruk av disse «Åndens gaver» (som Bibelen omtaler dem som), og på begynnelsen av 1900-tallet brøt det fram en vekkelse i Los Angeles-distriktet som spesielt betonte disse sidene av kristenlivet. Og her var det at en nedtrykt T.B. Barratt, som hadde mislyktes med innsamlingsreisen sin, og som følte seg åndelig utbrent og nedslitt, opplevde en herlig fornyelse, sin «pintsedaab», som han sjøl skrev hjem til Norge.
Barratt holdt sitt første møte der han vitnet om denne opplevelsen på lillejulaften 1906. Å skrive inngående om den nye vekkelsens glød og raske vekst er det ingen plass for her, men 1907 er blitt det året som norsk pinsebevegelse regner som sitt grunnleggelsesår, til tross for at Barratt forsøkte å forkynne innen metodistbevegelsen helt fram til 1910. Og vekkelsen bredte seg i Norge og, med Barratt, til Sverige, Finland og Russland (! ) og nedover kontinentet.
Vefsn og omegn
I vårt distrikt startet, som nevnt innledningsvis, pinsevekkelsen med en kvinnelig evangelist i Drevvatn. Ganske snart fikk distriktet sine egne pinsevenner, med to markante personligheter, Bernhard Nyland og Ole J. Kjærstad, som ledere og drivende krefter. En predikant fra Stavanger sørget først på 1920-tallet for en slik tilstrømming av folk på møtene at kinoen, som lå vis-a-vis møtelokalet (Frimisjonens «Nazareth») i Mosjøen, rett og slett måtte avlyse forestillinger p.g.a. mangel på besøk.
Og i 1926 ble Vefsn Pinsemenighet grunnlagt, med 20 medlemmer og med Bernhard Nyland som leder.
Om Nyland og Kjærstad går det mange fortellinger. Begge var svært tent av vekkelsen de hadde opplevd, og de var mye på farten rundt i distriktet for å fortelle andre om Guds store gjerninger. Kommunikasjonsmessig var det jo absolutt andre forhold her enn det er i dag, og det var sykkel, sparkstøtting og ski som ble brukt i evangeliserings-arbeidet, ved siden av å gå til fots. På dette viset fartet de, hver for seg eller sammen, over hele Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Og andre plasser — f.eks. med sparkstøtting over Drevvatn til Elsfjord, ut gjennom fjorden på isen og opp til Bjerka. De gikk også på ski fra Nordåsen og over til Røsvatn. Utstyret var dårlig og gradene godt under -30, og vegviser hadde de ikke. Men fram kom de, og når den verste frosten var gått ut av kroppen, så var det å ta til med husmøter for ivrige lyttere som hadde samlet seg. For vekkelsens ild brant, og mennesker ble frelst og dannet små pinsevenngrupper både i Røsvatn, Hattfjelldal og Grane. Fra Åkervika fortelles det at de første besøkene av Nyland/Kjærstad, og andre evangelister, skjedde i 1935-36. Disse gruppene med pinsevenner rundt om hadde jo sin egen virksomhet, men organisatorisk tilhørte de pinsemenigheten i Mosjøen. I 1946 dannet imidlertid flokken i Hattfjelldaldistriktet sin egen menighet. De hadde da allerede bygd et eget lokale ved Røsvatn, men det måtte rives og flyttes seinere, p.g.a. regulering av Røssvatnet.
På 1960-tallet kjøpte menigheten et hus nær Hattfjelldal sentrum som har fungert som bolighus for besøkende evangelister. I 1969 innviet de «gammel-lokalet» fra Røsvatn som nytt lokale i Åkervik, og i august 1987 ble det tidligere bolighuset nær sentrum innviet som forsamlingslokale.
I Mosjøen fikk man etter hvert fastlønte forstandere — menn som ble menighetens «prest» for kortere eller lengre tid. Spørsmål om eget forsamlingshus reiste seg, og i 1932 ble menighetens lokale tatt i bruk, i utkanten av byen den gangen, men i byen per i dag. Da telte forsamlingen ca. 40. Siden har den vokst, slik at menigheten Betel i dag har rundt 260 medlemmer. Av disse bor en stor del i byen og nærdistriktet.